Romanen er en protest mot krigens grusomheter, som forfatteren selv opplevde som ung soldat i de tyske styrkene. Historien er fortalt av Paul Bäumer. Den begynner med at Paul og Müller møter sin venn, som nylig har blitt såret. Disse tre, sammen med 17 andre, har nylig vervet seg i hæren, kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig, etter å ha blitt overtalt av sin rektor, Kantorek. Boken fokuserer ikke på helteaktige historier om mot og tapperhet som så mange andre krigshistorier, men gir et mye mer realistisk syn på det helvetet som soldater befinner seg i. Hver dag er lik, konstante skudd fra artilleri, kampen om å finne mat og den overhengende rollen tilfeldigheten har i liv og død. Alt er beskrevet i detalj. Remarque refererer ofte de levende soldatene som gamle og døde og følelsesmessig utbrukte og kalde. Vi er ikke unge lenger. Vi vil ikke ta verden med storm. Vi flykter fra oss selv, fra våre liv. Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden; og vi måtte skyte det i stykker.
