En ung jente blir borført - har hun ønsket det selv? En fortelling om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser. Det er 23. mars, Signe er 14 år og på vei hjem fra spilletimen. Bak søppelkassene i skolegården står en mann i mørket. Hun vet at det er henne han venter på, men velger likevel å ta snarveien gjennom skogen. Cecilie og Erlend har vært skilt lenge, men deler fortsatt hus. Begge er vokst opp i splittede familier og vil la datteren Signe slippe det samme. 23. mars kommer hun ikke hjem fra spilletimen. Mens foreldrene venter, driver fortellingen bakover i tid. Gradvis får vi innblikk i hvordan Cecilie og Erlend verken har berget kjærligheten eller avsluttet den, og hvordan foreldrenes vakling bryter Signe ned. Etter dette punktet blir Jeg er ikke redd for mørket noe annet enn bare en historie om skilsmissebarn, men i stedet en slags Rødhette og ulven-thriller som på elegant vis bygger seg opp mot forløsning. Thea Urdal, Dagsavisen ... en engasjerende fortelling om hverdagslig arvesynd, anstendige svikere og det kompromissløse liv som aldri fikk en sjanse, om to som aldri slapp hverandre, slik at vasen ikke lenger er til å få opp. Men selve romankonstruksjonen går vakkert opp. Jan Askeland, Stavanger Aftenblad
