I Jeg, Jako bruker Erling Kittelsen sin poetiske og mytiske fortellerform samtidig som han tar opp rusproblemer blant ungdom.
Jeg-personen i romanen havner innerst i en fjordarm på sørvestlandet. Bak seg har han et havari som narkovrak, da han som gutt endte på et loftsrom hvor det bor en gammel mann. Han klamrer seg til vegg, gulv og egne refleksjoner, blandet med frykten for den tause gamle og for at forfølgere skal finne ham.
Midt i abstinensen vokser det fram en indre verden knyttet til figuren Jako, som han lar reise til sine dyrevenner. Denne konkurrerer med rus-dimensjonen. Etter hvert tar han og den gamle turer ut i byen og kommer borti en seanse med helt unge misbrukere som blir ledet til å tro at de trenes opp for å bli observatører av signaler fra det ytre rom. Til slutt skjer noe uforklarlig, som gir jeg-personen støtet til å fortelle det hele. For Erling Kittelsen er en dikter for dem som foretrekker billedtette, fantasirike, krevende tekster hinsides konsumprosaen i media og standardisert underholdningslitteratur. Det understreker også årets kortroman «Jeg, Jako» til fulle.
Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad
