En ettermiddag for over førti år siden står en jente i snøen og venter på mor. Nå venter hun ikke lenger, hun rydder i morens dødsbo. I brev, fotografier og gjenstander oppstår en historie om å vente på mor, støtte mor, være med mor, i alt.
Slik føres hun ut på en erkjennelsesreise gjennom skrift, minner og tolkning, men også et forsoningstokt der hun forsøker å forstå foreldrenes egen historie. Når hun kryssleser de tre dagbøkene hun skrev som ung, ser hun hvordan skriften kunne legge et slør over alt skremmende: ikke minst da hun tretten år gammel forelsket seg i en av morens pasienter, «kunstnersjelen».
Jeg kan ikke se mor noe sted er en gripende roman om desperasjon og lengsel, om minnets skjørhet og evne til å gjenskape seg selv. Det er også en roman om språket: hvordan det kan skjule og dekke over, men også reparere, sette sammen, skape noe nytt.
