Jeg kan se i mørket

Etter samtalen gikk jeg ned i bårerommet. Det var Løkkas lille kapell for de døde, med en båre, et lite bord og et lys. En duk med blonder, en bibel og et kors høyt oppe på veggen. Ofte lå det noen der, som ventet på å bli hentet av byrået, og jeg likte den spesielle følelsen, å være i selskap med døden. Studere de innsunkne øynene og de blåfargete leppene. Hendene, som raskt fikk sorte flekker, munnen som gled åpen. Jeg hadde noen ganger for moro skyld, lent meg over den døde med noen fryktelige grimaser. Tomlene inn i ørene, tungen ut av kjeften, simpelthen fordi jeg ikke greide å la være.



Den ensomme Riktor har i mange år vært ansatt på Løkkas sykehjem. Tilsynelatende en vanlig mann, stillfarende og høflig. Men når sjansen byr seg, lugger han pasientene i håret og heller medisinen deres i do; han er “sykepleieren fra helvete”. Riktor blir venn med den sterkt alkoholiserte Arnfinn, men en dag ser han Arnfinn forsyne seg av lommeboken sin, og slår ham resolutt i hjel med en hammer.
Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til stor fornedrelse viser Karin Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.