Forfatteren Eddy Kromvik er på Avaldsnes utenfor Haugesund for å skrive en roman. For litt over tusen år siden bandt Olav Tryggvason fast fire hedenske trollmenn på et skjær ute i fjorden for så å la dem drukne av tidevannet. Slik fortelles i alle fall historien i Snorre. På slutten av 1800-tallet får den unge kunstneren Halfdan Egedius i oppdrag å illustrere sagnet i en ny praktutgave av boken til den store islendingen. Det er den tegningen - «Seidmennene på Skrattaskjær» - som Eddy studerer, for det er nettopp seidmennene han skal skrive en roman om, med håp om at «noe skal åpne seg, en sprekk til å gli inn gjennom til et ukjent rom eller en soloppgang han ikke ante fantes.»
Men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, heter det jo. For hvor går egentlig grensen mellom innlevelse og besettelse? På Avaldsnes befinner også arkeologen Henrik Gran seg, og tenåringsdatteren hans, Susanne, som har sommerjobb på vikingsenteret i nærheten av utgravningene. Og jo dypere Eddy lever seg inn i romanen, desto mer virker det som om Henrik og Susannes liv står i fare.
Jeg sank er en spøkelseshistorie, en kunstnerroman, en fortelling om besettelse. Men det er også en roman om hvordan tusenårene kan virke i et menneskes sinn.
