I Sophia Saengers roman Kjære bror, lille søster fortelles en komplisert historie om kjærlighet som er vanskelig å akseptere, for en selv og for omgivelsene.
Lucie og Kristoffer har vokst opp sammen i fosterhjem. De to har utviklet et helt spesielt bånd, og idet fortellingen om dem tar sats, er de på vei til et småbruk i Värmland. Et intenst kammerspill utspiller seg der i løpet av noen sommeruker, sammen med to venner og Kristoffers nye kjæreste Amanda.
På småbruket steller de i kjøkkenhagen, går turer i skogen og gjør vedlikeholdsarbeid på låven for eieren, som sørger over sin nylig avdøde ektemann. Kristoffer og Lucie har gjennom livet støttet hverandre i vanskelige stunder, vært nær hverandre på måter bare få mennesker kan være. Men nå er alt det som kunne vært så vakkert og enkelt, i stedet blitt uhyre innviklet.
Hva slags historie deler Lucie og Kristoffer egentlig? Hva er kjærlighet, og hvilke former for kjærlighet kan omgivelsene akseptere? Hvordan skal Lucie og Kristoffer gå videre fra nå av?
Tankene om den røde hytta kom av seg selv, uten at Kristoffer oppsøkte dem. Det var en liten hytte. En brønn hvor man var nødt til å pumpe lenge før vannet kom ut. Det var varmt, selv om det bare var mai. Langbuksene lå igjen i sekken. På nasjonaldagen bakte de en kake med krem. Lucie plukket engkarse og pyntet bordet. En morgen klatret Kristoffer opp på berget bak hytta og satte seg i mosen. Lucie lå fremdeles i sengen og leste. Det røk fra pipen, for Kristoffer hadde fyrt i peisen før han gikk ut. Luften var kjølig etter natten. Det ville ta ham en time å gå til bilen. Om han ropte, var det bare Lucie som ville høre det.
