Romanen Krise, som forelå i 1934, er ikke bare en nær.gående beretning om et opprevet ungpikesinn, en ung sjel i de dypeste konflikter mellom tro og tvil og retningsløse drifter. Det er en eksistensielt rystende roman der hele verdensordenen står på spill. Ja, forfatteren lar den gode og den onde makt spille sjakk om hegemoniet, hvit mot svart. En mørk og en lys side som bekjemper hverandre. Den lyse kraften er den kristne moralismen og den mørke kraften pubertetens sprengende vekstkraft med «hemmelige ønsker og fantasier, fulle av raseri og nytelse».
Krise er en feberhet roman, ført i pennen med logisk stringens og intellektuell klarhet. Og stor patos. Den har partier som er rent uhyggelige i sine eksatologiske skildringer. Den er et bitende oppgjør med repressiv religionsutøvelse og knugende konvensjonelle autoriteter. Det er en kompromissløst sannhetssøkende tekst, ydmykt lidenskapelig nedtegnet av et varmt poetisk sinn.
