I gripende tilbakeblikk blir det avslørt hvordan vesle Konstanse hadde det i barndommen: Etter at moren dør, blir hun skilt fra søsteren og sendt til sin onkel og tante. De bor i herskapelige omgivelser, men bak den fine fasaden er det goldt og ødslig - onkelen hennes er fjern og likegyldig, og tanten er iskald. Den eneste som viser Konstanse varme og omtanke, er en av tjenestejentene. -Gråter du, lille venn? Marta klappet Konstanse forsiktig på hodet. -Snu deg rundt og fortell meg hva som plager deg. Motvillig snudde Konstanse seg. Nå gjorde det ingenting at Marta så at hun hadde grått. ?-Far, han har gitt meg bort! Hun så bønnfallende på tjenestejenta i håp om at hun kunne avfeie det som tøvete tanker, men håpet sluknet da Marta ikke svarte. Ida har funnet ut at nok er nok: Det må bli en slutt på at Even gjør tilværelsen uutholdelig for henne og resten av familien. Hun legger en plan for å bli kvitt ham for godt, en plan som er både utspekulert og dristig. Men hvis den mislykkes, blir det verst for henne selv...
