Det første Dana sanset da hun kom til seg selv, var en skarp smerte i hodet. Tankene sto stille et øyeblikk, men så husket hun, villmannens jerngrep, sine egne skrik og kampen for å komme fri. Når hun åpnet øynene, stirret hun rett inn i et ugjennomtrengelig mørke. Hun lå vondt og ville flytte den ene armen, men oppdaget at hun var bakbundet. I panikk ville hun sette seg opp, men føttene var også bundet. Hun forsøkte å samle tankene. I et glimt så hun kroppen til Tantus som seg ned på trappa, og husket sin vrede og sitt hat - den maktesløse fortvilelsen da hun ble båret bort fra kamparenaen. Gulvet gynget under henne. Hun hørte det klukket. Brått gikk det opp for henne at hun var ombord på et skip. Med isende gru innså hun at hun aldri mer skulle gå på Erins jord - aldri mer se igjen dem hun elsket.
