Jeg fryser. Og jeg verker i det øyet jeg har igjen, og jeg prøver hele tiden å åpne fantomøyet mitt. Jeg har følelsen av at det er der, jeg kjenner at det befinner seg under arret, jeg kunne bare blunke og med ett ville det åpne seg, fantomøyet mitt ville la meg få se det jeg ikke ser.
Viviane er en kvinne på rømmen. Sammen med sin klone, .eller halvdel, som de kalles, har hun søkt tilflukt i skogen. De er på flukt fra et høyteknologisk, autoritært overvåkingssamfunn, der det er et enormt gap mellom fattig og rik. Klasseforskjellen kommer klarest til uttrykk ved at den rike delen av befolkningen er i stand til å forlenge leve.alderen sin til det ekstreme, gjennom utstrakt bruk av kloner som gjør det mulig å transplantere .vitale organer etter hvert som de svikter. I skogen møter Viviane .andre som også er på flukt, og det er først der hun virkelig .begynner å få øyet opp for hvor fatal den teknologiske utviklingen og forsømmelsen av naturen har vært for menneskeheten og livet på jorden. Og tydelig.vis har hun ikke lenge igjen å leve, for det haster for Viviane å få nedtegnet historien sin - en historie som er ment som en advarsel til den som måtte komme til å lese den.
Hvordan føler og tenker en klone om sin egen eksistens, og hva gjør egentlig et menneske til et menneske? Hvor langt kan den teknologiske utviklingen gå, før et samfunn blir ulevelig? Dette er noen av spørsmålene som berøres i denne dystopiske romanen, som med en intens følelse av nødvendighet, skildrer en virkelighet som kanskje er nærmere vår egen enn vi skulle ønske.
