Løfter om kjærlighet

Johan har gått fra Vilja. Hun er alene med smerten og det nyfødte barnet. Det er for sent å angre på at hun ikke fortalte Johan sannheten før de giftet seg.

Vilja kikket ned på gutten, som lå stille i armene hennes mens han så seg rundt. De store øynene flakket hit og dit, og nevene lå knyttet sammen på teppet. Hodet var dekket av mykt, blondt hår, og ansiktet var rynkete. Hun smilte gjennom tårene da hun tok hånden hans og ga den en myk klem.

– Jeg elsker deg, Aron, hvisket hun. – Jeg skal aldri la deg være alene. Vi to skal klare oss, det lover jeg.