"Ved havet er jeg vokset opp, der ferdes jeg mellom skjær og bølger fra min tidlige barndom. Det er dyktige sjøfolk der jeg kommer fra, men det er ikke noe under, for de begynner tidlig: når barna har lært å gå, er deres første morgenvandring den at de i bare skjorten labber opp på nærmeste sten eller knatt for å se efter været og havet; og er det stille, putter de fingeren i munnen og stikker den i været for å kjenne, hvor luftdraget kommer fra. Så snart de kan løfte en åre, er de i båt, og nu varer det ikke lenge før de leker med havets farer. Under min oppvekst var jeg meget ute på sjøen sammen med en los, som var en av de stauteste sjømenn jeg har kjent. De dager jeg var sammen med ham, hører til de kjæreste i mine erindringer. Fri og glad som en fugl fløy jeg ut på bølgene; i en lett skjekte fór vi på skytteri efter ender, ærfugl og kobbe mellom skjærene; og når han fikk et skip å lose inn, seilte jeg undertiden båten hjem alene eller i følge med losgutten. Siden den tid har jeg alltid hatt en sterk lengsel efter sjøen og det salte hav. Men istedenfor å fortape meg i utrop om sjølivets herlighet, vil jeg fortelle om en tur vi gjorde sammen, da jeg for noen år siden var i besøk hjemme, og på den var det nettopp min gamle venn fortalte den historien jeg nu vil meddele..."
