En vakker lørdag i november i 1836 kom jeg til min gode venn proprietæren i Nittedalen. Det var temmelig lenge siden jeg hadde vært der, og da han ikke er den mann som tar imot en gammel venn med et nytt ansikt, så måtte jeg bli og spise middag og drikke kaffe, noe som kom vel med efter den to mil lange vandring fra byen. Kaffebordet var knapt satt bort, før der kom flere kjenninger fra prestegården. Efter husets skikk ble der brakt inn punsj, passiaren ble livlig, vi så så flittig til glassene, og jeg så så tidt i den vakre datterens klare blå øyne, at jeg nesten glemte jaktturen som var avtalt til søndag, over i Gjerdrum. Solen sto alt i åskanten, og hvis jeg ville nå frem mens folk var oppe, var det ikke å tenke på å gå den lange veien, først om Dals kirke opp til Midtskog, og derfra gjennom største delen av Gjerdrum, den dårlige veien over Myrersletten, som nu måtte være dobbelt slem og kronglet, efter den friske novemberkulde vi hadde hatt. Jeg gikk da opp til Nybråten, den nærmeste stuen under åsen, et stykke ovenfor kirken, og fikk fatt på gamle Matthias skytter, som straks var ferdig til åfølge og vise meg benveien over åsen, når han først hadde fått seg et stykke tobakk i kjeften.
