Jeg er 68 år nå og har vært det siden juli, den 18. Det er koronapandemi på andre året med alt hva det innebærer. Jeg sitter ved vinduet, det er 15 grader minus, det er januar. Det er ikke lyst ennå, men det er heller ikke mørkt, det var fullmåne i natt. Fra vinduet ser jeg ned mot skogkanten langs enga ikke langt fra grusveien og lindetrærne. På bergknatten like ved skal vi bygge et hus, et ikke veldig stort hus, og skal flytte ned dit fra dette huset som snart har vært hjemmet mitt i 28 år.
Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.
Mitt Abruzzo er en både mollstemt og energisk tekst, skrevet fram med finstemt sårbarhet og røff humor, og hele veien med Pettersons umiskjennelige, lysende prosa.
