Dagene kommer og går, fylt med avmakt og stillhet. Utad virker Maren sterk, for hun tror det er slik alle venter at hun skal oppføre seg, men innvendig er hun bare tom. Noen ser allikevel bak masken, og det er i denne tiden hun får erfare hvem som er hennes virkelige venner. Olaug trøster og hjelper, selv Lina viser forståelse – men den som kjenner henne best, og som nesten ikke viker fra hennes side, er Trond.
– Skjærer du framleis ut dyrefigurer i tre? spurte Maren brått. – E har den e fekk av deg ein gong for lenge sida. Den står i bokhylla mi.
– Har du den verkeleg enno? spurte Trond.
– Enno, ja! E skal da alder kvitt meg med den.
– Og e har kniven e fekk av deg, sa han.
Igjen ble det stille mellom dem. Det suste sakte i trekronene.
