I fjellsiden over en dal i Nord-Italia har en far plantet to trær foran huset sitt, ett for hver av sønnene. Det første er for Luigi, en hard og glatt og solvendt lerk. Luigi er skogvokter og har aldri reist noe sted utenfor hjemstedet sitt. Femten år tidligere nakenbadet han og Elisabetta i elven, og siden har han bodd i dalen sammen med henne, en tilflyttet byjente som leser Karen Blixen og venter barn med ham. Den yngre broren Alfredos tre er en gran, sterk og skyggefull og dyster. Han er en rastløs bråkmaker, og for å unngå trøbbel har han flyktet langt av sted, til den kanadiske tundraen, hvor han oppholder seg blant triste innfødte og skitne oljebrønner. Etter syv år kommer Alfredo tilbake. Han og broren har nå bare to ting felles. Den ene er glasset: De drikker begge uten opphold og i flere dager, sovner i fylla og begynner på nytt, hjemme, i skogen, eller ved bardisken der lokale jegere diskuterer om dyret som dreper hunder langs elvebredden, er en ulv, en gal kjøter, eller gud vet hva. Det andre brødrene har felles, er farsarven, det falleferdige huset med de to trærne. Nå som faren er borte, vil Luigi kjøpe ut broren for å flytte inn sammen med Elisabetta og begynne på et nytt liv. Hverken han eller broren kan vite at det gamle skuret etter faren en dag kan bli verdt en formue. Men så forsvinner Alfredo etter å ha gått løs på en mann med øks i fylla.
