«De første dagene jeg gikk nordover merket jeg meg tegn langs veien, den tette mosen på en stubbe, en veltet gjerdestolpe eller et fuglekadaver, jeg slapp småstein på bakken etter meg for å huske hvor jeg kom fra, som barna gjør i fortellingene for ikke å gå seg vill i de dype skogene. For hver dag la jeg en pinne i lomma, men det ble aldri riktig, dagene trengte seg sammen, umulig å holde fra hverandre, flere var grå og tunge som natt, mens noen netter holdt meg våken med et eget brennende lys.» En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene. Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser. «Nord» er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.
