– Vær så snill, ikke gjør det, hvisket Maria hest mens hun lente hodet på
Alexanders skulder.
– Det gjør vel ingen ting om Kristianias menn velger å stemple deg
som feig? Om du trekker deg så vil vi i hvert fall ha hverandre.
Alexander sa ikke noe. Taust ble han stående og kjenne vekten av Marias
kropp mot sin mens ordene hennes gav gjenklang i hugen hans. Maria hadde
rett. Fullstendig rett. Det han nå var i ferd med å gjøre var intet
annet enn en tåpes handling. Han gikk sin egen død rolig i møte. Han
burde trekke seg. Han burde fortelle herr Lautzbretger at han ikke
ønsket å ta opp hansken likevel. Det betydde ingenting om de fisefine
byfolkene valgte å fordømme ham. Men han visste likevel at han ikke kunne
trekke seg. Han måtte stå ved sitt ord. Familien Rustens ære måtte
forsvares.
