Den prisbelønte amerikanske forfatteren Don DeLillo, forfatteren av Hvit støy og Underverden, er tilbake med enda en roman som tar pulsen på samtiden.
En ung filmskaper oppsøker en forhenværende, hemmelig rådgiver for den amerikanske regjeringen i huset hans langt ute i ørkenen i California. Filmskaperen håper at han kan overtale den gamle til å delta i en dokumentarfilm.Richard Elster, 73 år, var vitenskapsmann og en outsider da han ble hentet inn til Bush-administrasjonen i forbindelse med planleggingen av krigen. Noen trengte et intellektuelt rammeverk rundt troppebevegelser og taktiske trekk. I to år leste han alle de hemmeligstemplede dokumentene deres og deltok på alle de hemmelige møtene. Så trakk han seg tilbake til ørkenen, «et sted sør for ingensteds», for å vie seg til tanker omkring tid og rom.Unge Jim Finley er en stor beundrer av Richard Elster. Filmen hans skal ha bare én rolle, og den skal Elster fylle.De to mennene drikker og snakker seg gjennom de tause og langsomme ørkendøgnene. Et sted bak handlingen flimrer elementer fra filmen Psycho, fra krigen i Irak og fra romanen Mørkets hjerte.Da datteren til den gamle plutselig dukker opp, tar historien en ny vending.En sterk bok om tid, tap og om det punktet som samler alt dette opp i seg. «Underverden» var en prøvelse å komme gjennom, selv for den mest hardbarka litterat, har DeLillos siste utgivelser holdt den slanke linje. «Omegapunktet» er enda en av disse romanene i kortformat, om mulig mer minimalistisk og tankefull enn sine forgjengere. Ellen Sofie Lauritzen, DagbladetVi øyner som lesere en uvanlig dybde i samtalene mellom romanens figurer, og vi fanges inn i det presise og til tider usedvanlig fortettede og vakre språket. Hans H. Skei, Aftenposten. «Omegapunket» kan ikke reduseres til en drapsgåte, vi vet ikke engang om Jessie er død. Men etter lesningen vet vi enda litt bedre hvordan gode romaner kan sette en i en tilstand av paranoia, og hvordan tolkning av kunstverk kan ligne utviklingen av konspirasjonsteorier. Så, der var de igjen, «alle mannens storslagne temaer». Frode Johansen Riopelle, Klassekampen
