Herregårdsteateret brenner, og Andrea stirrer fortvilet inn i infernoet. Moren hennes er der inne. Alt håp ser ut til å være ute da et vindu i andre etasje smadres innenfra, og en skikkelse bykser ut av flammene. Det er Thorbjørn, og han holder Gunhild i armene. Brannen snur opp ned på alt i Andreas liv. Teateret har gått opp i røyk, moren hennes svever mellom liv og død, og nå står hun i gjeld til Thorbjørn. Andrea er i det minste glad for at alt er bra med Gaute og Sander. Men ingenting varer evig. -Jeg sviktet deg,- sa Andrea. -Jeg visste ikke hva kjærlighet var, så jeg rømte.- -Ja, og du tok med deg min sønn,- sa Thorbjørn. -Jeg skulle aldri ha gjort det.- Noe i Thorbjørns ansikt endret seg. Bare en liten nyanse, men hun så at noe skjedde med ham. Det ga henne håp.
