Ulva syntes det gikk en evighet. Hvorfor kom han ikke? Ville han kanskje ikke ha noe med henne å gjøre? Ville hun kanskje bli møtt med hånlatter, når hun nå endelig hadde tatt mot til seg og ville tilby vennskap? Kanskje den unge treskjæreren bare hadde glemt henne. Det var liten trøst. Kunne han glemme innbydelsen, kunne han umulig ha lyst på henne.
Hun hadde valgt den sølvfargede silkeserken med omhu. Den kledde henne, visste hun. Plagget dekket ikke mer enn det nødvendigste, og huden hennes fikk et gyllent skjær mot det fargeløse stoffet. Hver stein i smykkene hun bar hadde vakrere farger enn selveste Bivfrost. Nå følte hun seg bare dum i all stasen - det var best hun skiftet til noe mer vanlig. Hun hadde knapt rukket å tenke tanken, da hun hørte fottrinn i gangen utenfor ...
