Med en gang jeg så ham, visste jeg at Léopold Wiesbeck skulle tilhøre meg. Jeg var elleve år gammel, han var femogtyve. Mor sa: Dette er min datter Émilienne. Han strålte. Han var sol på vannet, en diamant i lyset, skjønnheten selv som så på meg uten å se meg. Jeg leste livet mitt i ansiktet hans. Han hadde grå øyne som en sjø om vinteren, når alt er blitt til is, svart og velstelt hår, og denne bleke huden, den melkeaktige hvitheten som bare tilhører helter som skjebnen har valgt ut. Smilet hans gjennomboret meg, det var morgengryet, når den første sol.stråle plutselig farer gjennom natten og river landskapet bort fra skyggen. Jeg steg ut av barndommen. Fra det ene øyeblikket til det andre ble jeg kvinne med tusen års erfaring. Et jordskjelv rystet min flate, før-pubertale mage, sjelen min ble transformert, jeg følte hele mitt vesen samle seg og ånde denne mannen slik man fyller lungene med luft. Aldersforskjellen gjør at Émilienne må vente. Den utvalgte gifter seg til penger, for å kunne utvikle seg som maler. Gjennombruddet hans kommer med utstillingen der maleriet Ostende strand stilles ut, og han blir framgangsrik og berømt. Émilienne går kynisk til verks: En ektefelle er lett å utmanøvrere, det er vanskeligere med andre kvinner: Laurette, Georgette... Émilienne begir seg ut på en livsreise som gir henne den hun elsker, og fører henne til Detroit, til Reykjavik, til finsk Lappland - men som det meste av tiden holder henne godt fast i et solid belgisk etterkrigsborgerskap. Et kvinneportrett, men også et portrett av en kunster og hans vei til suksess. Og av et borgerlig miljø, et land og en by - Brussel - vi egentlig ikke vet så mye om.
