Pianisten

PIANISTEN åpner med rederekteparet Inge og Inger Lunde, som på vei inn i alderdommen ser seg tilbake og vurderer sine livsvalg.

De tar opp igjen kontakten med sønnen Jonatan, som har bodd på institusjon. Han er overflatisk sett tilbakestående, men han har forbløffende evner. Han er nærmest et musikalsk geni, som formidler en spesiell form for innsikt og kunnskap.

Denne oppvåkningen fører til en slags eksistensiell renselses- og utviklingsprosess for Jonatans foreldre og mange av de andre personene rundt ham. Mye av dette finner sted på Sallys Kulturhus, et nesten magisk sted, et rom for erkjennelser og eksistensiell undring. Jonatan blir en slags katalysator for denne åndelige utvidelsesprosessen.

Tankene i boken kan sammenfattes i sitater som disse:
Det hele dreier seg om utvikling. Det er derfor vi er her. Mennesket utvikler seg mest gjennom et vanskelig liv. Et overfladisk, lettvint liv gir små utviklingsmuligheter. I et slikt liv kan mennesket stagnere. Kanskje gå tilbake. Til et lavere trinn?