Nobelprisvinneren Saramago har levert en original og velopplagt satire over demokratiets skjørhet.
Kommunevalget (i den ikke navngitte byen) gir et foruroligende resultat. Den lave valgdeltagelsen kan skyldes det overhendige regnværet (bøtter, tønner, niler og yangtsekianger), langt mer foruroligende er det at opptil 83% av stemmesedlene viser seg å være blanke.
Myndighetspersoner aner et ulmende opprør (mot hva?), og setter straks i verk tiltak for å ta ondet (hvilket?) ved roten. Raskt brister systemets demokratiske ferniss. Med alvorligste mine - og få motforestillinger - innskrenkes, og fjernes, borgernes rettigheter.
I det stigende hysteriet trekkes trådene tilbake til den epidemi av blindhet som rammet byens innbyggere noen år tidligere, en form for hvit blindhet som bare skånet én kvinne. Kan de blanke (eller altså hvite) stemmesedlene føres tilbake til den spesielle kvinnen fra den gangen? Konspirasjonsteoriene florerer. Og i heten rundt den stadig villere jakten (på hvem, egentlig?) er det ingen som legger merke til mannen med blått slips med hvite prikker.
