Før Levi Henriksen ble forfatter, var han journalist. Og før han ble journalist, var han rockemusiker, pinsevenngutt og hundset skoleelev som hver dag måtte ta skolebussen sammen med de store guttene. Det var ikke alltid han kom seg av på riktig holdeplass når han ble bundet til bussetet. Men hver onsdag fikk han i hvert fall albuet seg fram til skranken på biblioteket. Der kunne man låne vinylplater og høre på sine yndlingsartister en stakket stund. Hjemme satt moren, søndagsskolelærerinnen, med sin feministiske fromhet og store flanellograf der hun framstilte bibelens dramatiske fortellinger. Faren hoppet på ski og fortalte skrøner. Dette og mer skriver Levi Henriksen om i denne samlingen essays om oppvekst, musikk, religiøsitet, skihopp og utallige forsøk på å skrive seg inn i skjønnlitteraturen. I løpet av drøye 250 sider beveger han seg relativt elegant mellom sjangere, og er både tidvis morsom og ikke minst på grensen til det rørende - uten at det blir for sentimentalt. Henriksen er en mester i å beskrive mennesker.Moss Avis.
