"Det var en gang en prest og en klokker, slik som det er i mange bygder. Klokkeren var rik, og presten var fattig, og enda han var en lærd mann, var han alltid rådløs; men klokkeren visste råd for all uråd, og næringsvett hadde han som både korp og skjære.
I den bygden var det skikk at de gjorde pølsegjestebud i slaktetiden om høsten; det syntes presten han ikke hadde råd til, men han visste ikke hvorledes han skulle slippe det heller, derfor sendte han bud til klokkeren og spurte ham om råd. "Det var vel noen sak," sa klokkeren. "Si det De far, at det er kommet tyver på gjøstien og har stjålet slaktene Deres, så slipper De hele pølsestellet." Det syntes presten var et godt råd; men om natten kom klokkeren selv, brøt inn i gjøstien og stjal alle svinene til presten. Da presten fikk vite at svinene var stjålet og borte, visste han ikke annen råd enn å sende bud etter klokkeren, og han lot ikke annen råd vente på seg. "Hva er der på ferde nå far?" sa han, da han kom inn til presten. "Å, Gud trøste og hjelpe meg arme mann," sa presten, "nå er det hendt det vi snakket om!" "Hva var det da?" spurte klokkeren. "Svinene mine er stjålet!" sa presten."
