En tova engel hang i en sytråd fra leselampa på pulten. Den snurra rolig rundt sin egen akse og velsigna liksom rommet for hver runde.
«Du kan si akkurat hva du vil her», sa Bjørn.
«Det du har på hjertet. Alt som faller deg inn.»
«Er du en god far?»
Bjørn strøyk en finger over haka. «Det måtte kanskje barna mine svart på», sa han. «Hvordan er din far da?»
«Jeg veit at jeg egentlig er en av de heldige», sa jeg, og det blei stille i rommet. Bare en svak summende lyd fra datamaskina på skrivepulten som jeg ikke hadde lagt merke til før nå. «Men likevel», la jeg til, «det gjør vondt hele tida.»
«Det er som om noe er borte», sa jeg.
«Det er som om noe er borte», gjentok Bjørn.
Stemmen hans var følsom, verken mørk eller lys, liksom en streng midt imellom. «Veit du hva som er borte?»
Eva er teologistudent, men etterlatt i et mørke og i villrede om hun fortsatt kan bli prest. Hun oppsøker Bjørn, en ordknapp terapeut med kontor i et hageanneks. Så det ikke blir borte skildrer barndom og Bach, Freud og fugleegg, trass, savn, overføring og overskridelse. Med lekent språk og lysende observasjoner har Ingrid Ribe-Nyhus skrevet en roman om det umistelige.
