Skammens tårer

Dortea lukket øynene. Så blind hun hadde vært. Eller var det slik at hun ikke hadde villet se? Hun orket ikke mer. Rommet gynget rundt henne, alt var så uvirkelig. Så tok hun seg sammen og møtte øynene til Lars. – For en skam du har ført over oss, Lars. For en vanære. Lars rakte den ene hånden frem og grep etter Dorteas. Hun ristet den av seg og reiste seg. – Tilgi meg, Dortea, tilgi meg. Og … vær så snill, ikke bring dette videre. Det vil ødelegge oss fullstendig … Vårt rykte og Gilstads anseelse vil være ødelagt for evig tid. – Det burde du ha tenkt på før, svarte Dortea hardt.