Det var med stor forventning jeg tok fatt på Dagfinn Johansens andre roman. Etter å ha gjort et formidabelt inntrykk på meg gjennom sin debutroman Herleik var lista for den vanskelige oppfølgeren lagt meget høyt.
Vi følger hovedpersonen Torodd gjennom tro og overtro, og deler skjebne med ham i forhold til både sorg og glede.
Torodd går ti
...Les merRead more about review stating Skjebnesmykket - anmeldelsedlig i en streng lære og får pisken kjenne av sin dypt praktiserende religiøse far. Dette preger Torodd gjennom hele livet.
På den røde tråden gjennom hele romanen henger det et smykke med tre dødninghoder, derav tittelen Skjebnesmykket.
Spenningen rundt dette smykket holdes igjen passelig lenge, og når først Torodd får vite om det som har skjedd med tidligere eiere, begynner angsten for hva det kan medføre å melde seg. Denne angsten er det ikke vanskelig å se oppfyllelsen av. Torodd må bære en tung bør gjennom livet, med både skyldfølelse og tvil om egne valg.
Dagfinn Johansen bringer meg gjennom nok en roman av høy kvalitet. Hans evne til å skape ny spenning underveis opprettholdes og landes like elegant som i den første romanen. Han vever sine fortellinger med en fin tråd, som med jevne mellomrom festes til den mer grove røde tråden. Dette er en kunst jeg sjelden finner maken til.
Hvordan balansen mellom tro, overtro og vantro fungerer gjennom romanen vil være opptil den enkelte leser å vurdere utfra sitt stå sted. For min del fungerer det glimrende. De menneskelige lyster skildres på en kjønnsnøytral måte og gis likeverd, noe som tabuer og fordommer ellers hindrer oss i å få innsikt i. Dog tillegger han nok mannen et spesielt ansvar når det gjelder å begrense avkom. Astrid og Nina symboliserer for meg som leser to motpoler som begge tiltrekker seg Torodd sin oppmerksomhet. Forfatteren lander kjærlighetens forviklinger på en overraskende og elegant måte før fortellingen om et dramatisk liv avsluttes. Hvordan Torodd i møte med en tredje kvinne opptrer bør være en tankevekker for enhver.
Et emne som gjør romanen spesielt interessant er kommunikasjonen bortenfor de menneskelige sanser. Astrid og hennes forhold til det gamle bøketreet, og trærnes kobling til hverandre er helt i pakt med mine tanker og erfaringer. Dagfinn Johansen har en eiendommelig evne til å fortelle oss at det er meget mer mellom himmel og jord enn det våre sanser og vår vitenskap kan avdekke.
Forskjellen på fattig og rik skinner gjennom, og her kunne kanskje noen av de rikeste i vår verden både på Torodds tid og i vår tid fått noen tips til ettertanke. Dette er en liten tråd som spinnes gjennom romanen på en nesten usynlig måte, og som jeg tror den følsomme leser vil både trekke på smilebåndet og også reflektere over.
Torodds reise til det forjettede land etter å ha mottatt invitasjon og billetter fra onkelen som utvandret tidligere er et eget kapittel i fortellingen. Hvordan denne reisen skildres og hvordan den får betydning for resten av romanen er både spenstig og genial.
Skjebnen som følger Torodd, eller skulle vi si forfølger ham, og hvorvidt den skyldes skjebnesmykket eller tilfeldigheter er opp til leseren å vurdere. Innslagene av drømmer og fantasier gir romanen et ekstraordinært løft.
Min konklusjon når jeg lukker Skjebnesmykket etter siste side er at Dagfinn Johansen har klart kunststykket og levert en oppfølger til Herleik på omtrent samme høye nivå. Jeg tar på nytt av meg hatten for en forfatter som rekker å fylle 81 år før han debuterer.
Stig Braathen
12. april 2026 Les mindreRead less about review stating Skjebnesmykket - anmeldelse
