Skjult ondskap

Kjersti beveget seg i retning Karen og stanset til slutt foran Bea. – Det var da en nydelig kjole du har fått deg, hilste hun smørblidt. – Det veier vel opp for at du har mistet faren din, tenker jeg?
Bea glippet med øynene, Theodor tok raskt et skritt frem. Trusselen i Kjerstis stemme var ikke til å ta feil av, selv ikke for en ni år gammel guttunge. Han glemte å være forsiktig. – Vi har fått en ny far, sa han sint. – Og det er ikke synd på oss lenger.
Kjersti rykket til. – En ny far? spurte hun forbauset. – Det må jeg si var raskt, selv til deg å være, Karen. Du savnet ikke Niklas lenge, skjønner jeg.