Snøprinsessen

Jeg har drept et menneske. Kjørt over det og drept det. Sol skalv da hun rev opp døren og nesten stupte ut, snublet og falt og krabbet på kne framover. - Lev, hvisket hun, - lev, vær så snill, lev! Hun visste at mennesket ikke levde. Visste det før hun strakte fram en hånd for å grave snøen vekk fra det bleke ansiktet. Hånden ristet så hun måtte støtte den med den andre. Ansiktet tilhørte en kvinne, en svært ung kvinne med ravnsvart hår. Midt i desperasjonen kjente Sol en veldig lettelse - det hvite kinnet var stivfrossent under den søkende hånden hennes. Hun hadde ikke drept denne kvinnen. Hun hadde vært død lenge.