Solnedgang

Hun ristet på hodet. - Hvorfor spør du etter Aslak hvis du elsker din trolovede? - Jeg bare spør, fordi … - Fordi Aslak aldri har forlatt deg. Fordi du bærer ham med deg - der inne … Den krokete pekefingeren støtte på nytt hardt mot brystet på Alicia. - Gå til den andre, du … det må du vel nå … Trolovet! Hun fnyste foraktelig. - Men har en bør å bære på, Alicia, fortsatte hun. - En bør som du aldri blir kvitt. Det beklager jeg. Det er delvis min skyld. - Hva snakker du om? Alicia kastet et fort blikk på de andre i krambua. Selv om Hekse-Lisa snakket så lavt at det nesten bare var en hes, hvesende hvisking, kunne andre ha hørt hva hun sa. Hva om de forsto? Om de sa noe til Jonas …? - Ikke tenk på det, sa Lisa og viftet avvergende med de krokete hendene. - Bare husk at valgene er dine. Alle valgene er dine. Også hva du ønsker å gjøre med evnene dine. Hun prøvde å rette ryggen så godt det lot seg gjøre. Så svingte hun skreppa ned fra skuldrene og satte den foran disken. - Adjø, Alicia, sa hun uten å se på henne. - Lev vel!