En gang for ikke lenge siden kom et barn, stakkar, krypende ut fra skogen. Ungen kløv opp grøftekanten og begynte å lunte på måfå bortetter grusveien. Det var et sørgelig skue.
Denne ungen var ustelt og fæl. Håret lå i pølser. Pannen vred seg. Et skremt blikk stakk ut, øynene virret over to skorpete nesehull. Leppene var stive og blå og halsen altfor tynn. Rundt overkroppen slang en lang klut eller fillete vest, og nedenfor stavret to spinkle ben med kneledd bredere enn både legg og lår. Ungen var uskodd. De overdimensjonerte føttene liknet våte raggsokker. Knokene på den ene hånden støtte nå og da i bakken. Og inntil ribbena klemte den spede, krumme figuren en slitt mappe, kanskje en konvolutt, som om et dyr kom ut fra skogholtet med en beskjed.
Den ensomme fostergutten Oskar jobber på bruket til Aud og Olav Blum for kost og losji. En dag oppdager han et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.
Matias Faldbakkens sjette roman Stakkar er en kjærlighetsfabel og en dannelsesroman på skakke. Den er skrevet med stor forestillingskraft, språklig overskudd og en særegen blanding av glød og ironi. Fortellingen veksler fritt mellom realistiske romantradisjoner, samtidssatire, romanse og folkediktning, og flere historiske epoker er i sving samtidig.
Stakkar er en original, underholdende og fengslende roman om utstøtelse, ensomhet, begjær og omsorg. Under handlingen ligger hele tiden spørsmålet: Hva er et traume?
