Amalie er 26 år og har mistet broren sin. Hun kommer seg så vidt gjennom dagene, og nettene er preget av mareritt med minner fra barndommen. Andreas var et vidunderbarn som spilte piano fra barnsben av og hadde musikk/fargesynestesi. Som 17-åring fikk han en psykose som resultat av hasj-røyking, og ble slukt av psykiatrien. Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde. Hun krever å få innsyn i journalene til broren, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket. Spørsmålet er om det er grunnet evne eller vilje. Andreas var kanskje et misforstått geni, men det får vi aldri vite fordi et forkvaklet helsevesen viste seg fra sin verste side, og tragiske omstendigheter førte til hans død.
