«... så snart jeg kunne gjøre meg den typen tanker, begynte jeg å undre meg over min mors mentale fravær. Det var noe fremmed, noe bortvendt ved henne som aldri kunne overvinnes. Hun gled ut av hendene mine, og hun gled også ut av hendene til faren min. Igjen og igjen gled hun ut av hendene våre og ble uforklarlig.»
Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom, lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å se på verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskap og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.
Svalene sover på månen er Susanne Christensens skjønnlitterære debut.
