«Dette er en av de fineste og skarpeste romanene jeg har lest dette året ... Det er en sånn bok du bare vil begynne å lese igjen når siste side er lest ... Christensen skriver ikke det spor sentimentalt. Hun beholder et intellektuelt og essayistisk blikk på de største og aller minste ting. Nydelig.»
- Anne Cathrine Straume, NRK
«Romanen handler egentlig ikke om å nyansere eller oppdage noe nytt om mor, men heller om å bruke døden som narrativ motor for fantasien og den litterære stilen. Det er kjærkomment – og vellykket»
- Eirik Riis Mossefinn, Morgenbladet
«Susanne Christensens romandebut er et mor-datter-portrett helt utenom det vanlige ... Det er vittig – og creepy. Christensen skriver setninger og avsnitt jeg streker under, vil ta vare på; det kastes stadig nye tanker og ideer på leseren»
- Ellen Sofie Lauritzen, Fett
«Susanne Christensens debutroman er ambisiøs, tidvis overlesset, men også grenseløst empatisk og vill ... Christensen har skrevet en bok full av energi som unnslipper sjangerkonvensjoner og på imponerende vis holder seg i lufta.»
- Emma Eggen, BLA
«særs overtydande … Det kjennest grunnleggande godt å få vere med på denne undersøkingsferda, i ein original roman som tidvis kan vere krevjande, men mest av alt er inviterande. Dramaturgien er kløktig, utan lyte. Språket omfamnar innhaldet, og saman går dei til verks for å gi oss lesaropplevinga. Under lesinga stansa eg og humra, eller blei oppstemd, av ei setning eller eit strekk, men når eg no skal sitere desse gullkorna, kjem eg til kort … Så for å yte denne gjennomarbeidde romanen rettferd, burde eg sitert han i sin heilskap. Det blir det dessverre ikkje plass til»
- Ingvild Bræin, Dag og Tid
«Christensens skjønnlitterære debut er et sterkt stykke forestillingsprosa … Teo er forfatterens utsendte hovedkarakter – eller skal vi si farkost – i boken. En stand-in både for å tillate romanen å være fri og fabulerende og for å kunne gå inn i et stoff som er emosjonelt tungt. Dette grepet fungerer svært godt»
- Morten Langeland, Klassekampen
