Reidulv Dyrkorn har nettopp utgitt en roman med denne tittelen (KapAbel 2024). Boken ble presentert på Litteraturhuset i Bergen den 13. mars i år, i en samtale med Olav Kjellevold Olsen (professor i psykologi - UiB) og Paul Otto Brunstad (professor i pedagogikk - HVL). Samtalen var i til å bli klok av, og jeg ble nysgjerrig på hvordan forfatteren,
...Les merRead more about review stating Terapeutens tårer som er en kjent og anerkjent psykolog, klarer å transformere sin faglige dybdekunnskap til en lesbar roman. Dvs en bok som har romanens kjennetegn og samtidig er tro mot det faglige grunnlaget den er bygget på. Jeg oppfatter dette som en nesten umulig spagat. Her er det minst to fallgruver, tenker jeg i mitt stille sinn. For å finne ut av dette må jeg lese boken, Jeg kjøpet boken og fikk med meg en signert utgave.
Jeg har nå lest boken. Den var en stor leseopplevelse.
Personene, både terapeutens familie og deltakerne i gruppeterapien, ble mer og mer hele mennesker utover i romanen. Vekslingen mellom terapeutens privatliv og i arbeid som veileder i gruppen, skaper en puls, vekslende mellom høy og lav, som jeg som leser etter hvert blir en del av. Ingen blir statister, eller i alle fall svært få. Det er nesten merkelig at kone, tre barn, svigerbarn, barnebarn og seks deltakere i gruppeterapien ikke oppleves som for mange. Jeg tror det skyldes at forfatteren tar seg god tid med hver enkelt og stadig minner meg på hva de snakket om sist, og gangen før der igjen, ved å gi ordet til terapeuten.
Det er også en dramatisk nerve i romanen. Gruppedeltakernes til dels krevende familiebakgrunn blir gradvis avdekket, slik at det skapes en forventing om hva som blir avdekket i neste gruppesamling. Spenningene i gruppesamlingene har en sånn nerve at det oppleves som å være usynlig til stede. Hele boken igjennom vender vi stadig blikket mot relasjonelle forhold og hovedpersonens veksling mellom å være deltaker i sitt eget liv, i sin egen familie og i rollen som nøytral, saklig veileder for gruppemedlemmene. Slik blir terapeuten et helt menneske, som også må ta til tårene noen ganger.
Språket er lettlest uten tunge faguttrykk. Det er en kunst å fremstille så krevende tema på en så tilgjengelig måte. Det er en passe mengde relevante referanser til annen litteratur og interessante referanser til billedkunst, som utdyper de tema som berøres, spesielt i gruppeterapien.
Romanen er ikke sentimental. Da ville jeg nok ha lagt den fra meg. Men den vekker sterke følelser. Historiene vi møter er gjenkjennbare og selv om de er helt spesifikke for hver enkelt, så er de grunnleggende relasjonsutfordringene vi møter, almene. Barndomsopplevelser som har låst seg, krevende parforhold, skyld og beskyldninger, skam, tapsopplevelser, umulige forventninger mm.
Tids-, steds- og miljøforankringen er upåklagelig. Særlig for en bergenser som har et nært forhold til København. Ikke siden jeg leste Gunnar Staalesens bøker om Bergen har jeg personlig kjent til så mange av de stedene det er referert til i denne byen. Men også for lesere som er lite kjent med disse byene er stedsbeskrivelsene lett å se for seg.
Forfatteren unngikk spagat! Boken står trygt og godt som en meget lesbar roman. Punktum. Og samtidig kan den leses med stort faglig utbytte av psykologer og pedagoger.
Boken anbefales for alle i spekteret voksne barn til de eldste av oss. Særlig vil jeg oppfordre foreldre og fremadstormende ledere å lese boken. Ikke alle relasjonelle utfordringer har en endimensjonal rasjonelle forklaring. Les mindreRead less about review stating Terapeutens tårer
