Tidens tann

– Jeg tror ikke på spøkelser, sa Aurora kort og fortsatte å stirre mot vinduet oppunder mønet. – Det jeg så var et menneske. En mann.

– Da var det vel far eller Emil. Mattias grep henne i armen for å få henne med seg videre mot inngangen, men Aurora strittet imot og ble stående.

– Se selv da! sa hun fast. – Nå er han der igjen! Se ... Resten av setningen ble borte i et langtrukkent gisp idet hun grep hardt om armen på Jacob. – Det er pappa! gispet hun. – Det er ham! Det er faren min!