Sjøgresset gled som tause dyr rundt leggene hennes. Emilie begynte å baske og kave. - Jeg vil opp igjen! skrek hun. - Kom nå, sa han og dro henne lengre ut. Da mistet hun all kontroll. Mørket under henne, trengte inn. I hodet, i tankene, i hele henne. Hun skrek. Hun slo. Hun forsøkte å bite. Og bildene - bildene flimret i korte, skarpe glimt på netthinnen. Carl Wilhelm! Han kjempet for å komme løs fra jerngrepet, men var ikke sterk nok. Han skrek. Hun skrek. Hun fikk munnen full av vann, og begynte å gurgle. Han trakk det inn i lungene, og kjente smerten i brystet. Hun sloss. Han så lyset forsvinne. Og hånden - hånden som presset ham ned, hver gang han forsøkte å komme opp igjen. Den store hånden, med den skinnende gullklokken - Hun bet igjen, og denne gangen kjente hun smaken av blod.
