Udåder

Victoria våget ikke se på moren, klarte ikke. Tårene var ikke langt unna. En del av henne ville rope ut at hun hadde opplevd noe grusomt, noe hun forsøkte å glemme. Noe som ikke var hennes skyld.

– Så hyggelig at du kom, mor, var alt hun klarte å si. .

– Er det noe galt? Hva har du gjort med ansiktet ditt? Moren løftet hånden og rørte varsomt ved såret ved munnen.

Victoria kjente varmen fra morens hånd og klarte ikke å holde tilbake tårene.