Vådeskudd

Ulva var ikke i tvil. Hun måtte gjemme seg - før det var for seint. Det fantes bare ett noenlunde trygt sted. Hun så seg ut et grantre med greiner så lavt at de var innen rekkevidde. Med et krafttak halte hun seg opp i treet. da hun var kommet et stykke opp, fikk hun øye på ham. Ulva satt dørgende stille, livredd for at en kongle skulle falle og avsløre hvor hun var, men han merket visst ingenting der nede på bakken.
Han kom nærmere. Han var en fattig mann, skjønte hun av klærne. En gang hadde de nok vært stasplagg, men det var ikke lett å se, skjemt av skitt og uvøren bruk som de var. Han stanset. Hun holdt pusten. Han sto liksom og været i luften, som om han var klar over at noen holdt øye med ham. I neste nå ble Ulva svimmel av skrekk. Det ansiktet kjente hun!