Vindholmens beskrivelse presenteres slik i Arne Beislands scottbiografi i 1949: «I Brekkestø, på Gaupholmen står fremdeles et gammelt hus som ned igjennom tidene har fristet umåtelige skjebner og hatt utallige eiere, den ene mer original enn den andre. Mange historier om disse egenartede menneskene lever ennå på folkemunne. - Historien om dette huset og alle dem som ned igjennom tidene har bodd der, har Gabriel Scott skrevet i «Vindholmens beskrivelse» (1919). Det er blitt en ekte sørlandsk folkelivsskildring, ....»
Beisland nevner videre at mange tror at dette er noe Scott har kokt sammen selv, men «alt det som er skrevet om dette vakre hus, har virkelig forekommet».
Dette er en bok blott til lyst, kanskje et hvileskjær etter fullføringen av «Kilden» året før. Den er full av bisarre beskrivelser av husets skiftende eiere, skildret med Scotts sikre sans for sørlandsdialektens underfundighet og med hans egen, ikke mindre underfundige humor. Men han benytter også anledningen til noen stikk i aktuelle saker i tiden, f. eks. brennevinsforbudet av 1916 og rettskrivningen av 1917. Her har leseren mange muntre stunder i vente. Eller for å si med Ola Gil i starten av boken - han var blitt gift med ei mannevond enke fra Homborsund, et kvinnemenneske av rammeste slaget: «... naa har e snart graade et heilt liv, saa nå kan det være på tide aa le lide grand!»
