Vinterfuglene

Når kulden kommer krypende og mørket legger seg over naturen, flyr de fleste fugler sørover mot varmen. Men noen blir igjen og kjemper seg gjennom vinteren. «Byen våkner …» står det tidlig i May Lise Hoels andre roman, Vinterfuglene. I et vinterstille Trondheim våkner to kvinner opp, tett på hverandre uten å vite det. Med en forsiktig rytme etablerer Hoel en historie om sorg og uventede bånd mellom fremmede. Resultatet er en vemodig og nær fortelling om ensomhet, forventninger og et stille ønske om tilhørighet. Som barn var jeg nok et over gjennomsnittet forsiktig og engstelig, og det er nok her Hoel treffer meg først. Romanen starter med et tilbakeblikk til Helenas barndom: en sommerleir, en ny venninne, og et vennskap som brått tar slutt. «Kom igjen da, skal du være min venn, må du være litt modig», får Helena høre. Og plutselig står man der igjen, som et lite barn som ikke helt passer inn. Den stille uroen som romanen åpner med følger meg gjennom hele boka. Følelsen av å stå litt på utsiden og av at relasjoner kan være skjøre selv når de virker trygge. Helena og Bertine bor i samme bygård, i samme etasje, i Trondheim. De passerer hverandre som skygger i gangen, men legger egentlig ikke merke til hverandre. De bærer begge på hver sin byrde. Helena er alenemor til lille Isabella, et barn som representerer alt Helena selv aldri fikk: trygghet, varme og en fremtid full av muligheter. Hun vil rett og slett at datteren skal få alt hun selv ikke fikk. I Helenas egen fortid ligger det et uforløst mørke, som igjen og igjen kaster skygger over nåtiden. Bertine lever derimot det som virker å være det motsatte livet. Hun er en karrierekvinne med et liv preget av høyt tempo og frihet. Hun er i et uforpliktende forhold, men hun tror det er mer enn bare det. Helena bærer på ansvar, mens Bertine bærer på forventninger, og begge kjenner på tyngden av det de bærer på. Vinterkulden speiler mer enn årstiden; den speiler også karakterenes indre. Hoel skildrer kriser uten store ord, i små pauser, usagte tanker og hverdagslige handlinger. Da jeg først fikk boka i hendene, tenkte jeg at det ikke kunne ta lang tid å lese den. Med sine drøye 150 sider ga jeg den en kveld. En uke senere var jeg ferdig. Hoel skriver så langsomt og poetisk at jeg flere ganger måtte legge boka fra meg for å ta inn over meg det jeg hadde lest. Det er en roman som krever langsomhet, og som gir mest når den får lov til nettopp det. Selv om Helena og Bertine er ulike på utsiden, bærer de på lignende frykt innvendig: redselen for å miste kontroll, og angsten for å være alene med alt som er vanskelig. Den gjenkjennelsen ga romanen en egen varme midt i kulden. Samtidig skriver Hoel så tett på de indre livene deres at omgivelsene noen ganger trer litt i bakgrunnen. Trondheim vinterstid er en vakker ramme, men kunne med fordel vært brukt enda mer for å gi historien mer fysisk tilstedeværelse. Mot slutten av boken lar Hoel oss være vitne til et øyeblikk der alt raser sammen. Hun skriver det så nært og så ufiltrert at jeg til slutt satt der med tårer i øynene. Ikke fordi det egentlig er stort og dramatisk fortalt, men fordi smerten skildres stille, ærlig og uten beskyttelse. Det er et øyeblikk som også viser hvor ufattelig viktig det kan være å ha et annet menneske der, et menneske du kanskje ikke engang kjenner, men som likevel blir helt avgjørende når livet plutselig blir for tungt å bære alene. Det er i disse møtene jeg synes romanen er på sitt aller sterkeste. To fremmede som, uten egentlig å kjenne hverandre, blir et holdepunkt for hverandre når alt vakler. Vinterfuglene er ikke en roman som roper. Den hvisker. Og nettopp derfor blir den værende lenge etter at du har lagt den fra deg. Det er som et lite pust av vinterluft jeg fortsatt kjenner i brystet.