Vive la France!

Jeg var sent ute da jeg skulle på skolen den morgenen og redd for at jeg skulle få kraftig skjenn, spesielt fordi herr Hamel hadde sagt at han ville høre oss i partisippene, og dem hadde jeg ikke det ringeste greie på. Da jeg passerte rådhuset, var det en mengde mennesker foran oppslagstavlen. De siste to årene var alle de dårlige nyhetene kommet derfra - de tapte slagene, utskrivingene, kommandantens ordrer - og uten å stanse tenkte jeg ved meg selv: Hva kan det være for noe denne gangen?