Øynene på veien, hendene på rattet

-Hva var det?- spurte jeg. Han svarte ikke. Bilen stoppet ikke helt. Vi var de eneste på veien her. -Ser du noe?- sa jeg. Han ristet sakte på hodet mens han gransket det som var bak oss. -Vi må gå ut og undersøke,- sa jeg. -Ingen vits i det,- svarte han. Jeg tok tak i ham. -Vi må kjøre tilbake og se hva vi traff!- sa jeg. Det er sommerferie, sommerjobb, alle vennene er bortreist og sola er på vei ned. Så smeller det - og veien hjem blir aldri mer den samme. Hans Petter Laberg (f. 1966) skriver rått, nært og troverdig om det som skjer etter at ulykken har rammet - noen andre. For er det ikke sånn at det kan være to ofre, to parter som lider når noe har skjedd? Og er det alltid offeret som fortjener sympatien?