Med kjolen over armen, går Stine Louise til prøverommet. Hun vrenger av seg genser og bukse og lar det det glatte stoffet sildre over kroppen. Kjølig og deilig, passer perfekt, tenker hun og trekker forhenget til side. Der står Willem. Han ser på henne som om han har en lys, levende engel foran seg. - Så fin du er. Stine Louise får ikke fram et ord. - Den gule fargen, huden din, håret, hele du. - Bare en gammel kjole, mumler hun. Øynene hans glitrer i det skarpe lyset. - Den fineste gamle kjolen jeg har sett i hele mitt liv! - Fint å se deg Willem. - Jeg trodde ikke du skulle komme tilbake hit. Han retter handa mot henne og hun legger sin gyldenbrune mot hans hvite. - Jeg glemte visst å presentere meg da vi traff hverandre sist, sier han. Presentere, tenker hun, det høres ut som noe bestefar Andreson kunne ha sagt. - Willem Arthur Broholm. - Stine Louise Boutha Andreson her. Håret hans glir over ene øyet når han bøyer seg mot henne. - Tror du jeg kan spørre din mor om det er ok at vi går og tar en pizza sammen? Stine Louise ler. - Spørre min mor liksom? Vi er i Norge. Mødre bestemmer ikke sånt. Klart vi går ut. Skal gi henne beskjed. Må bare skifte først. Hun går inn i prøverommet, drar av seg kjolen og lar den ligge på golvet som en dam av gull.
