Det har bodd folk i husan startet med nysgjerrigheten foran et gammelt hus jeg ikke hadde lagt merke til før: et hjem i oppløsning. Jeg undret meg over hvorfor det hadde fått forfalle, hvordan livet der hadde vært, og hvem som hadde bodd der.
Jeg tok de første bildene og arkiverte dem uten å vite hvordan de skulle brukes. Som i mange av prosjektene mine fikk tankene ligge til «heving». Etter hvert ble retningen tydeligere: Hvert hus og hver krok forteller en historie. Der ligger essensen i prosjektet — fortellingene om hva som kan ha skjedd, og hvem det kan ha skjedd med.
Tittelen er inspirert av Ole H. Bremnes’ dikt «Folk i husan», der han skriver: «Det sku bo folk i husan, husan e som folk. Folk træng hus og hus træng folk i all si tid». I hyggelig dialog med Bremnes-familien har jeg fått tillatelse til å bruke omskrivingen i mitt fortellerprosjekt.
Jeg har også latt meg inspirere av uttrykkene «det som sitter i veggene» og «skriften på veggen». Jeg lytter til hva husene selv sier, og gjenforteller historiene med mine egne ord. Fotografier av hus i forfall er det bærende elementet. Menneskene er ikke synlige i bildene, men de er selve tematikken i historiene.
Tekstene skildrer livene til dem som kan ha bodd der. Noen historier er helt eller delvis sanne, men de fleste springer ut av begeistringen for husene slik jeg leser dem gjennom kamerasøkeren. Jeg håper dere vil følge meg på denne historiske befaringen — ikke bare gjennom hus og hjem, men også andre steder vi oppholder oss: på hytta, i båten, på jobben eller i bilen.
