«Det holder vel å si at jeg er Juan Pablo Castel, kunstneren som drepte María Iribarne.»
Slik åpner den argentinske klassikeren Tunnelen fra 1948. Romanen ble hyllet av blant andre Albert Camus, og bidro til å etablere Ernesto Sabato som en eksistensialistisk forfatter. Men det er ikke snakk om en eksistensialisme i europeisk forstand. Fra fengselscellen forteller Castel om hva som fikk ham til å myrde den eneste som kunne forstå ham. Stemmen hans syder over av et lidenskapelig og brennhett temperament. Men den flammende forsvarstalen avslører også en bunnløs ensomhet, og i møte med en verden som fremstår kald og likegyldig, forvandles lidenskapen til en sykelig besettelse.
Tunnelen regnes som første del av en trilogi (de to andre: Sobre héroes y tumbas; Abaddón el exterminador, er ikke blitt oversatt til norsk), og er i dag et kanonisert verk i argentinsk litteratur.
I 1983 fikk Sabato i oppgave av president Alfonsín å lede kommisjonen for oppklaring av savnede personen etter militærdiktaturet i Argentina, og rapporten hans, Nunca Mas (Aldri igjen), sørget for rettsforfølgelse av offiserer som var ansvarlige for bortføring og drap på titusener av argentinere.
Ernesto Sabato døde i 2011, 99 år gammel.
