Vågesprang

Jonas oppfører seg merkelig, og Oddveig frykter det verste. «Det er ingen lett måte å gjøre dette på, Oddveig.» Det strammet til i magen da hun hørte hva han sa. Dette måtte være verre enn hun hadde forestilt seg. «Jeg er … glad i deg,» fortsatte han. «Ja, det … vet jeg jo,» sa hun usikkert. Det han hadde å si, måtte virkelig være ille. «Vi er venner.» «Nei,» sa han og ristet på hodet. «Nei?» gjentok hun, fortsatt uten å forstå hva han mente. «Jeg har følelser for deg, Oddveig. Følelser jeg ikke burde hatt hvis du bare hadde vært min venn,» buste han ut med. «Jeg … har deg kjær.»